Mange arenaer å forholde seg til, særlig for de beste – belastningsproblematikk
En sentral utfordring i ungdomsidretten, særlig fra spillerne er 14-16 år og oppover er at det blir mange arenaer og muligheter, særlig for de beste spillerne. Uten god styring og en helhetlig tenking er det en risiko for at det ikke blir en fornuftig balanse mellom trening og kamper, eller at treningsinnholdet får den variasjonen som er riktig for optimal utvikling.
Et tenkt eksempel er 14-åringen som trener med og spiller kamper for 15-årslaget, 17-årslaget og et seniorlag, deltar på regionale tiltak og er med på et yngre landslag. I en slik situasjon vil det fort bli veldig mange kamper i forhold til antall treninger og ikke minst mye (ensidig) volleyballtrening og for lite tid til fysisk trening og individuell ferdighetstrening. For slike spillere er det viktig at klubben gjør det tydelig hvem som har ansvaret for spilleren. Spilleren bør ha en ansvarlig trener å forholde seg til, som styrer aktiviteten mellom de ulike arenaene.
På den annen side, ser man positivt på det, så gir alle de ulike arenaene norsk volleyball tilbyr gode muligheter for å skape en utviklende hverdag for mange spillere. Det handler i bunn og grunn om å ha vilje til å sette spillerne i sentrum og fokusere på hva som er riktig for den enkeltes utvikling, ut i fra ferdigheter og ambisjoner, heller enn å jage kortsiktige resultater for lag og klubb.
Norges Håndballforbund har utviklet «arenamodellen» og bruker den aktivt i oppfølgingen av spillere som er en del av landslagsmiljøer (både yngre og senior). Modellen er et godt verktøy som kan bidra til å skape en god helhet for spillere med mange elementer å forholde seg til. Arenamodellen setter enkeltspilleren i sentrum og putter de ulike arenaene som spilleren deltar på rundt. Den gir et bilde på kompleksiteten i hverdagen for en ung håndballspiller -eller volleyballspiller og kan være et bra utgangspunkt for å diskutere hvilke prioriteringer som skal gjøres, hvordan man ivaretar at spilleren får det innholdet som er riktig for den enkelte og at kampantallet blir fornuftig. Tankegangen i arenamodellen kan også på lavere nivå og modellen kan lett tilpasses spillere i alle aldre og med alle slags forutsetninger. I bunn og grunn handler det om å sette enkeltspilleren i sentrum. Arenaene vil være forskjellig ut ifra alder, ambisjoner, nivå, hvilken klubb man spiller i etc. Men holdningen om å finne en best mulig helhet for spilleren bør være gjeldende på alle stadier.
Kilde: handball.no
Roald Bahr tar også opp denne problematikken med følgende scenario:
“Bahrs utgangspunkt er den unge, talentfulle tenåringen som på kort tid går fra en vanlig klubbhverdag til en ny situasjon med toppidrettsgymnas, etterspurt på flere av klubbens lag og flere ungdomslandslag, og som plutselig får mer enn doblet trenings- og kampdoser. Veien er kort til overbelastning og påfølgende skader.”
https://www.olympiatoppen.no/fagstoff/talentutvikling/artikler/page8016.html